12.68Z – Lommeursverk i miniatyr

 

Av Kjell Jørgensen

 

Longines – merket med timeglass med vinger – kan føre sin historie helt tilbake til 14 august 1832, da Auguste Agassiz etablerte sin virksomhet i Saint-Imier i Jura-fjellene. Senere kom hans nevø Ernest Francillion inn som arvtaker til lederstillingen i selskapet, som i mellomtiden hadde vist seg å være en så god forretning at den opprinnelige eieren var blitt kjøpt ut. Senere ble Longines leverandør av de beste lommeur og armbåndsur til et verdensomspennende publikum – de mest kjente kundene er Charles Lindberg, som konstruerte timevinkeluret som navigasjonshjelpemiddel for sin solo-tur over Atlanderhavet, og den amerikanske marineoffiseren Wheems som konstruerte og tok patent på sin variant av navigasjonsuret.

 

Longines produserte en lang rekke egne verk, lommeur såvel som armbåndsur. Som de fleste andre stanset produksjonen av egne verk da kvartsrevolusjonen raserte store deler av sveitsisk urindustri, men det er verd å merke seg at det siste av Longines manufakturverk, kaliber 989 lever videre i beste velgående den dag idag, produsert av Lemania, under kaliberbetegnelsen 8810.

 

Longines produserte også en rekke kronometre, men kom aldri opp på samme nivå i folks bevisthet som Omega og Rolex når det gjaldt å bli assosiert med kronometerproduksjon.

 

Glimrende håndopptrekk

Det er merkelig at mens Longines’ håndopptrekksverk er av ypperste kvalitet, var fabrikkens automatikkverk ganske spesielle, nærmst fantasifulle, i sine kravtive utførelser, med rotordrevne, utvendige tannkranser og andre spesielle overføringsmekanismer. Sagt på en pen måte – det er ikke alle verkstedurmakere som er like begeistret for å få en eldre Longines-automat på benken, den kan by på de mest overraskende utfordringer.

 

Men tilbake til hpndopptrekksverkene. Det meget sjeldne caliber 30Z regnes som det peneste og kanskje et av de beste håndopptrekks-verk som noen gang er produsert. 12.68Z er identisk med dette, men langt fra like sjeldent. Forskjellen er kun verkdiameteren, konstrukjson og utføresle er identisk. Mens 30Z er et 30mm verk, er 12.68Z kun 26.50mm, noe som gjorde det mulig å bygge verket inn i mindre og mer elegante kasser.

 

Verkets tekniske data er ellers ganske tradisjonelle:

• Frekvens 18.000 halvsving per time
• 17 steiner (i senere versjoner)
• Incablokk støtsikring (i de siste versjonene)
• Autokompenserende flatspiral
• Monometallisk skruebalanse

Verket ble lansert så tidlig som i 1929, og ble produsert frem mot 1960, da det ble avløst av kaliber 30L. Det finnes også med indirekte sentrumssekund og som stopp-sekund (enkel kronograf). De første versjonene hadde 15 steiner (sentrumshjulet var lagret i foringer, ikke i steiner) – og det ble produsert med både forgylte og forniklete verkoverflater. De første hadde ikke støtsikring, senere kom de med chock-resist og super-chock-resist støtiskirng, før incablokken overtok.

 

Meget høy kvalitet

 

Hva er det så som gjør 12.68Z til et verk som står i særklasse når det gjelder kvalitet? I tillegg til de rent funksjonelle kvaliteter som ligger i en gjennomført klassisk og solid konstruksjon, finnes en rekke kvalitetstegn som ikke har noen direkte funksjonell betydning, men som viser hvilken håndverksmessig omtanke som ligger bak verket:

 

• Et meget solid fjærhus og tykt gods i fjærhuskloben i tillegg til massivt feste for kronhjulskruen.
• Polert hub
• Fasttpolering på enden av drevene
• Polert ansats for spiralrullen
• Polerte drevtenner
• Polerte tappeender
• Hebelarmen og hebelfjæra er i et stykke og slipt
• Sperrhake og sperrfjør er skrudd fast under fjærshuskloben
• Posisjonsstifter på alle klober
• Steinene ligger i foringer
• Skråslipte og polerte tenner på kron- og sperrhjul
• Brukne og polerte kanter på broer og klober
• Polerte skruehoder
• Stor, velkonstruert balanse
• Polerte, skråslipte sjenkler

 

Dette er kvaliteter som man idag må opp på Patek/Lange-nivå for å finne maken til. Selv i tiden før 1970 var dette spesielt bra, og husk at dette var lenge før det ble populært med glassbaklokk – dette er kvaliteter som bare urmakeren fikk se.

Rolex – oppfinneren av sporturet!

 

….. eller: hvordan det gikk bedre med klokka enn flyselskapet.

 

(Tekst og foto: Kjell Jørgensen)

 

Rolex har, stort sett med rette, fått æren for å ha oppfunnet armbåndsuret, rotorautomatikken, datovisning gjennom skiva og ikke minst det absolutt vanntette uret.

 

Rett nok, og i ærlighetens navn, ingen av disse oppfinnelsene var helt ukjente da Rolex lanserte dem, men Rolex var den første produsenten som satte et flertall av dem i produksjon, og kombinerte en eller flere konstruksjoner i samme klokke.

 

Rolex er også en av de (få) produsenter som produserer (nesten) alt selv, og det blir lagt merke til når det kommer et nytt verk fra den kanten. Mer om det senere……

 

Her hjemme er nok Rolex mest kjent som produsent av luksusklokker i gull og gull/stål. Men det er som sportur suksessmodellen Oyster (vanntett som en østers) ble lansert på 20-tallet.

 

Så skjedde det ikke så veldig mye før Rolex’ daværende markedssjef Rene-Paul Jeanneret  på 50-tallet lanserte begrepet ”tool watch” – klokkemodeller dedikert til spesifikke sportsaktiviteter.

 

Sportsurene, som skulle danne grunnlaget for slagordet ”klokka som tåler like mye som armen” ble presentert på Baselmessen i 1954, var Explorer for fjellklatrere, Submariner for dykkere og Turn-O-Graph.

 

GMT MASTER

 

Men den som skulle bli den store klassikeren litt senere var GMT Master. I samarbeid med flyselskapet Pan Am konstruerte Rolex et ur som skulle gjøre det mulig for piloter og mannskap å holde rede på forskjellige tidssoner ved internasjonale flyvninger. Den offisielle benevningen for  denne internasjonale referanse-tidssonen er senere blitt endret til UTC, men navnet på klokka har blitt stående.

 

Basis for klokka, som opprinnelig var et rent bestillingsprodukt for Pan-Am, var Turn-O-Graph, men med en ekstra 24-timers viser som roterte synkront med timeviseren, men med en rotasjon pr 24 timer, og en dreibar glassring med 24-timers inndeling som gjorde det mulig å holde styr på en ekstra tidssone.

 

Nå var det passasjerer om bord på flyene også, og også disse hadde behov for å holde rede på tid hjemme eller på ankomststedet, så klokka ble raskt gjort tilgjengelig for publikum, ikke bare den beskjedne stålmodellen, men også i gull og gul/stål.

 

Rolex har aldri vært kjent for å endre modeller raskt, som regel har forandringene vært tatt i små skritt og som resultat av forbedringer og uten å være annonsert som ”nye” modeller. Derfor ser en GMT Master produsert i dag og for nesten 50 år siden egentlig ganske like ut. Likevel er det mulig å tidfeste klokkene i generasjoner ut fra enkelte kjennetegn.

 

De første modellene (referanse 6542) hadde et meget skinnende plastinnlegg i glassringen over 24-timers inndelingen.

 

På slutten av 50-tallet ble denne erstattet til fordel for metallinnlegg med påtrykt 24-timers skala.

 

Neste hovedmodell (referanse 1675) forble uendret i nesten et kvart århundre , og kjennes lettest igjen ved at modellen nå hadde fått beskyttende skuldre rundt opptrekskrona, Samtidig tok Rolex i bruk det nye kaliber 1530-verket, som med 24-timers viser fikk kalibernummer 1565.

 

Klokka ble etter hvert meget populær, både blant piloter, astronauter og ikke minst forretningsfolk og reisende som hadde behov for å styre forskjellige tidssoner, enten på grunn av reiser eller løpende forretninger i andre verdensdeler – og selvfølgelig de som like design og funksjon på klokka.

 

Mot slutten av 80-tallet kom neste  generasjon kronometerverk fra Rolex – 30xx-familien, og GMT Master fikk referansenummer 16700. Samtidig ble verket utviklet til også å ha separat innstilling av 12- og 24 timers viserne, slik at man kunne lese av tidssoner direkte, uten å måtte dreie glassringen til riktig posisjon. Denne versjonen, GMT Master II, fik referansenummer 16710 og verket kaliberbetegnelse 3085.

 

Dermed er vi fremme ved dagens modeller, basert på 31xx-verkene. Samtidig er det blitt slutt på produksjonen av GMT Master I, som modellen med synkron 24-timers viser etter hvert ble hetende alle andre steder enn i Rolex’ kataloger. Men utseendet er fortsatt (nesten) det samme som da den første Pan-Am flygeren stolt kunne sette sin Rolex firmaklokke på armen.

 

EXPLORER EN OG TO

 

Den kanskje mest spesialiserte klokka fra Rolex er nok den originale Explorer II, den med den overdimensjonerte, oransje 24-timers viseren. Den er egentlig den samme klokka som GMT master, med fast glassring med 24-timers inndelingen gravert i ringen. Hva er vitsen med dette? Tidssoner kan den ikke holde rede på. Den ble laget for noe så spesielt som speleologer (huleforskere) og andre som trenger å vite om det er morgen eller kveld. Dette var en liten kundegruppe og produksjonen var derfor begrenset til et meget lite antall. Blant samlere er denne klokka derfor, i all sin unyttighet, meget ettertraktet – og gjenstand for en lang rekke forfalskninger.

 

Den neste Explorer II, som hadde samme funksjonalitet som 2. generasjon GMT Master med individuell innstilling av 12- og 24- timers viserne, var (nesten) like anvendbar som GMT Master II, og fikk en atskillig større utbredelse. Bortsett fra fast, gravert glassring og valg mellom sort og hvit skive, er det i basis den samme klokka.

 

Explorer (også kjent som Explorer I, selv om det er en ukjent benevnelse i Rolex sine kataloger) – fikk sin (re-)lansering etter Hillary/Tenzings Mount Everest eksedisjon. Rolex sponset ekspedisjonen med klokker. Det gjorde også den engelske produsenten Smith. Hillary hadde en Smith-klokke, mens Tenzing brukte Explorer.

 

Den har beholdt sutt utseende uendret fra 50-tallet og frem til i dag, hvis man ser bort fra at de siste modellene har fått indekser innrammet i hvitt gull – og at modellene selvfølgelig har fulgt med på den generelle utviklingen når det gjelder verk og kaliber.

 

SUBMARINER

 

Den tredje og siste serien av klassiske sportsur som har overlevd alle moteskiftninger og dannet skole for alle andre klokker med samme bruksområde er Submariner.

 

De første modellene hadde ikke beskyttelsesskuldre rundt krona, og vanntettheten var klassifisert til beskjedne 100 meter.

 

Men designet var det samme som i dag – og utviklingen har gått umerkelig fremover; med beskyttelse av krona, safirglass og  stadig bedre vanntetthet.

 

På samme måte som Pan-Am var pådriver for GMT Master, har enkelte militæravdelinger og ikke minst dykkefirmaet Comex hatt stor betydning for Submariner-modellenes suksess.

 

Uten Comex’ kravspesifikasjoner er det usikkert om vi hadde hatt modelen Sea Dweller, som er Rolex’ klokke for profesjonelle dykkere (og alle som ønsker noe mer enn en ordinær Submariner). Den har bedre vanntetthet enn søstermodellen, og automatisk heliumventil.

 

HELIUMVENTIL

 

Hva er en heliumventil? Kort fortalt; ved metningsdykk som medfører langvarige opphold i dykkerklokke på store dyp puster dykkeren i en atmosfære av okygen og helium. Heliumatomene er så små at de over tid – et metningsdykk varer i mange dager – vil penetrere pakninger og etter hvert øke trykket inne i kassa til samme nivå som utenfor. Ved dekompresjonen må dette trykket kunne slippe ut, ellers vil glasset eksplodere. Heliumventilen er ganske enkelt en en-veis ventil som slipper ut overtrykk fra urets innside. Omega og Breitling leverer samme funksjonalitet, men også her var Rolex først.

 

Dykkerfirmaet Comex  utstyrte alle sine dypdykkere med Rolex dykkerur, på samme måte som Pan-Am leverte firmaklokker til sine piloter. Forskjellen er bare at på dykkerklokkene sto Comex’ logo trykket på skiva.

 

KLOKKER FOR SAMLERE

 

En rekke av de mer spesielle modellene er meget ettertraktet blant samlere. Særlig har dette slått ut for de modeller hvor det finnes spesielle modellserier som er produsert i forholdsvis små antall.  GMT Master er så lik fra den ene modellen til den andre, at den aldri har blitt spesielt ettertraktet blant samlere, annet enn for å komplettere en samling.

 

Søstermodellen Explorer II, den med synkron 24-timers viser, er imidlertid meget ettertraktet. Det samme gjelder for Submarinere UTEN kronebeskyttelse. Det var denne modellen som ble brukt i de første James Bond filmene og modellen er på folkemunne i dag oppkalt etter spionhelten 007. Enda mer sjelden, og tilsvarende ettertraktet er den såkalte ”red-sub”. I en kort periode ble det produsert Submarinere hvor navnet på klokka var preget med rød skrift på tallskiva. De første Explorerne er også etterspurt, særlig i Østen.

 

SE OPP FOR FORFALSKNINGER

 

Når noe er ettertraktet og blir betalt med høye priser, er det alltid noen som forsøker å sko seg på andre mennesker uvitenhet. Forfalskninger av de mest kjente samlermodellene er hyppig forekommende på de mest kjente auksjonsstedene på Internett, gjerne kombinert med bilder av så dårlig kvalitet at man ikke kan se detaljene klart nok til å avsløre svindelen.

 

Hva er det som blir forfalsket? Noen av de mest vanlige forfalskningene er at gamle GMT Mastere får ny skive, nye visere og ny glassring – og dermed er de blitt en Explorer II av den første typen.

 

Ordinære Submarinere får ny påskrift på skiva, denne gangen med rødfarge – vips, så har man en ”red-sub”. Air King, som i all beskjedenhet er Rolex’ grunnmodell, får ny skive og nye visere – og en ganske ordinær klokke er blitt en ettertraktet Explorer I.

 

Hvordan kan man avsløre dette? Alle Rolexer har løpenummer og referansenummer preget på kassa eller inni baklokket. Hvis man sjekker med Rolex’ arkiver, vil man få bekreftet om løpenummer 654321 virkelig er en Explorer referansenummer 1016, eller en ganske ordinær Air King. Men har man allerede kjøpt klokka fra en relativt anonym kilde på den andre siden av et av verdenshavene, sitter man som regel noen kroner fattigere, og en erfaring rikere.

 

Da er det bedre å satse på egne, norske kilder – det selges klokker på internett fra seriøse norske firmaer også. Og husk – kjøper man innenlands, kommer det ikke norsk moms på toppen av den prisen som opplyses. Hvem er disse selskapene? Søk på Rolex på for eksempel www.kvasir.no.

 

NYTT VERK I 2001

 

Det merkes når Rolex lanserer et nytt verk – den siste forsvant dessverre i skyggen av lanseringen av Rolex’ nye kronografverk.

 

Vi har tidligere nevnt kaliber 3035, som erstattet 15XX-serien i 1977. I forskjellige versjoner ble den gradvis innfaset i alle modeller frem til 1988 da 5513 (Submariner) fikk det nye verket.

 

I 1990 ble 30xx erstattet av 31XX, men grunnmodellene Air King, Explorer og Submariner uten dato beholdt det enklere 3000-verket.

 

Hovedforskjellene var at 31XX-familien har bro balansen og Breguetspiral, mens 3000-serien er utstyrt med konvensjonell bro og flatspiral.

 

I 2001, året etter introduksjonen av kronografverket 4130 og to år etter at det nye dameursverket 2235 ble lansert, har Rolex tatt steget fullt ut og oppgradert alle sine modeller til samme standard som date/datejust/day-date i og med kaliber 3130.

 

Kaliber 3130 har fått bro over balansen i stedet for klobe  og flatspiralen er erstattet av Breguet-spiral. I tillegg er automatikken optimalisert med reverseringshjulene fra 2235 – en endring man kan forvente vil komme på hele modellserien etter hvert.

 

Hvordan kan man så se forskjell på modellene? Air King var, merkelig nok, den første modellen som fikk det nye verket. Senere kom Submariner uten dato. Eneste kjennetegn er at modellreferansen har fått en ”M” bak referansenummeret 14000/14060. Noe senere kom så den nye Explorer med nytt referansenummer 114270. den har både det nye verket, og den nye typen lenke, med massive endestykker.

Paul Gerber – portrett av en mesterurmaker!

 

Eller historien om fire timer i urmakernes himmel.

 

Av Kjell Jørgensen

 

Jeg skulle til Sveits og Zürich på en to-dagers tur fpr ent id tilbake, og nevnte på en av mine favoritt diskusjonsgrupper på Internett, muligheten for å kunne møtes for en kopp kaffe, for noen av mine med-entusiaster innen mekaniske ur. En av dem sendte en e-post om at han dessverre ikke kunne komme selv, men syntes jeg skulle ta kontakt med Paul Gerber – det ville sikkert bli en opplevelse for meg, mente han. 

 

Også Paul Gerber – som omtales i nesten hvert nummer av Armband Uhren, Chronos og UhrenMagazine. Jeg kunne da ikke bare ringe til ham og invitere meg selv på besøk! Men godt forspendt med frekkhetens nådegave, ringte jeg det oppgitte nummeret i Zürich – og etter tre ring svarte en lavmelt og beskjeden stemme i den andre enden: ”Gerber!” Jeg forsøkte etter fattig evne å introdusere meg selv, På Sekundet, Watchnews, TimeZone, Minerva og alt jeg kunne komme på som kunne rettferdiggjøre mitt ubeskjedne ønske om å kunne få lov til å besøke mesteren i hans verksted en ettermiddag den etterfølgende uken. Det var ikke nei i hans munn, han ville gjerne ha besøk, ja jeg kunne gjerne skrive litt om ham for det norske publikum, og selvfølgelig skulle han hente meg på hotellet.

 

Hvorfor denne lange innledNingen? Jo, for å beskrive hvilket beskjedent menneske dette urmakergeniet egentlig er – og hvor lite oppmerksom han er på sin egen betydning som konstruktør og mesterurmaker.

 

Litt biografi

Paul gerber er født i 1950 – altså en godt voksen mann. Han er utdannet rhabileur (klokkereparatør). Men for ti år siden solgte han forretningen sin (til lærlingen), tok med seg verkstedet og startet sin egen virksomhet, med konstruksjon av verk og verkmoduler, restaurering og ikke minst spesialoppdrag for både private og klokkeprodusenter.

 

Verdens første,

minste, eneste,

mest kompliserte

og så videre.

 

Skulle man listet opp og omtalt alle Paul Gerbers mesterstykker, ville det blitt en bok. For at de av leserne som ikke kjenner Gerbers meritter, skal skjønne hvilken kapasitet vi her snakker om, skal jeg nøye meg med å gi til beste en liste over noen merkepunkter i hans produksjon:

 

• Verdens minste veggur (mindre enn et frimerke) med alle deler av tre (bortsett fra en velle og fjæra)
• Verdens første (og hittil eneste) alarm i en automatisk kronograf (oppdrag for Fortis). Alarmen er bygget inn i verket (Valjoux/ETA 7750), ikke lagt til som en modul.
• Stadige forbedringer av et 100 år gammelt Louis Elisee Piguet lommeursverk, senere bygget inn i et armbåndsur.– dette er et av verdens mest konpliserte verk, med:
  • Slepeviserkronograf
  • Evighetskalender
  • Minuttrepetisjon og timeslag
  • Mekanisk termometer
  • Tourbillon
  • To gangreserver
  • Månefaser

 

• Bordur med et-minutts tourbillon
• Urverk og modifisert musikkverk til Faberge-egg (12 eksemplarer bygget)
• Armbåndsur med retrograd sekundviser
• Armbåndsur med retrograd sekundviser og automatisk opptrekk med to synkrone rotorer (Retro Twin).

 

 

.... og en hel rekke andre spesialoppdrag – noen kan vi ikke omtale offentlig.

 

 

 

Fire timer i himmelriket

Men tilbake til besøket hos Paul Gerber. Der sto jeg utenfor Möwenpick Airporthotel og ventet, med lupe i den ene lommen og digitalt kamera i den andre. Ut av duskregnet kom en beskjeden Fiat med en mann med briller og bart bak rattet – han så like beskjeden og vennlig ut som på bildene i Chronos. Det tok sin tid å komme gjennom Zürich sentrum i rushtrafikken og regnet, og for å korte tiden fikk jeg lov til å låne og se på hans egen klokke – en Retro Twin.

 

Man skulle tro at det å legge til retrograd sekundviser (en sekundviser som etter å ha gått 59 sekunder over litt mindre enn en halvsirkel nederst på tallskiven, og så spretter tilbake for å begynne på nytt, skulle bygd opp verket ihvertfall noen milimeter, men dette var like tynt som enhver annen klokke med et Peseux/ETA 7001-verk. Gerber så på meg over brillekanten og spurte, nærmest litt inkvisitorisk; ”Du skjønner vel hvordan jeg har klart å beholde verket så tynt”? ”Nja ..........!?” ”Det som ser ut som verkfestringen er egentlig en ekstra platine for den retrograde delen av mekanismen. Her ligger alt utenfor selve verket, men i samme plan, spredt i en halvsirkel rundt platina!”

 

”Ser du noe galt med klokka”? ”Nei, egentlig ikke”, svarte jeg.  ”Se nederst på skiva (nå hadde jeg tatt frem lupen). Ser du ikke at graveringen er litt grunnere der enn på resten av skiva. Det er derfor jeg bruker den selv, jeg kan ikke være bekjent av å sende noe slikt til en kunde”. Det kan vi kalle en håndverkers yrkesstolthet!

 

Vi snakket mye om stålkvaliteter, om urmakeri, om Retro Twin og om hva som er gode klokker, og ikke minst hva som skiller en Patek fra en Certina (bortsett fra prisen), om signaleffekten og klokkeierens ønske om posisjoning i samfunnet ved valg av klokke – og at det optimale ligger i det beskjedne og det enkle.

 

Vel fremme hos Gerber (han har sitt verksted, eller skulle vi heller kalle det atelier) i kjelleren hjemme. Et kontor med to datamaskiner,og en urmakerbenk er sjefens rom. Den ene datamaskinen bruker fru Gerber til bokføring, den andre er konstruksjonsverktøyet. ”En datamaskin regner mye bedre og fortere enn jeg kan – selv jeg er ganske god i matte selv”, sa Gerber. I rommet innenfor er det tre benker til (det arbeider to urmakere og en lærling i Gerbers atelier – og et utvalg av dreie- og fresemaskiner.

 

”Jeg har så mye å gjøre nå at jeg må si nei til oppdrag”, fortalte Gerber. ”Men jeg vil være urmaker, ikke personalsjef. Derfor vil jeg ikke ansette flere urmakere. Nå vet hver enkelt selv hva han skal gjøre og trenger ikke administrasjon fra min side helet tiden. Og så vil jeg ha en virksomhet som er så liten at jeg ikke må bruke tid på å være bedriftskeder – jegv il være håndverker”.

 

Manufaktur

Og håndverker er han, tilfingerspissene. Gerber konstruerer ikke bare alt selv, han lager også alle delene selv, for hånd, bortsett fra skruer, steiner og støtsikring. Til Retro Twin produserer Gerber alle delene som kommer i tilleg til 7001-verket. Dessuten finisherer han de delene som kommer fra ETA og blåner skruene. Han lager også selv tallskivene, graverer selv og sender så skivene bort for montering av tallene. Men blåfargen til viserne og de applikerte arabiske tallene har han blandet selv!

 

På bordurene lager han alle delene selv om på ege maskiner, absolutt alt (bortsett fra skruene). Og viserne er polert – i flere timer. For hånd! På samme måte ble delene til de 12 Faberge-egg urverkene laget i Gerbers kjeller, samtidig som han forkastet en rekke deler fra musikkverket og laget nye til det også.

 

Rundgang i verkstedet

På en karusell på veggen hand et antall klokker til gangreserve-kontroll, fire-fem Retro Twin, en rekaktangulær Movado og en Rolex GMT-master I. ”Nå, så du reparer Rolex, også”, sa jeg, nærmest ut i luften. Men jeg skulle visst bedre. ”Nei, egentlig ikke”; svarte Gerber, ”men du vet hvilket verk om sitter i denne”? ”Ja, et 1570”? ”Har du noen gang forsøkt å stille datoen på den”? Ja, det er ”bare” å skru 24 timer frem” ”Ja, og hvis du kommer for langt?” ”Da er det bare å skru 30 ganger 24 timer frem” ”Nemlig, men se her! Følge med på datovisningen nå”, Gerber skrudde ut krona, og trakk den ut ¾ millimeter. Det sa klikk, og så avanserte datoen et skritt. Slik kunne han pumpe frem datoen på samme måten som på gamle dagers Certinaer og Omegaer.

 

Rolex med pumpedato

”Vet Rolex at du har gjort dette”? ”Nei, og jeg har sagt til kunden at han aldri må levere klokka dit for overhaling, men kom hit så skal du få se hvordan jeg gjorde det”! På med strøm på datamaskinen, frem med en perm med tegninger, og så fulgte et fyrverkeri av en teknisk forklaring. Utfordringen hadde hele tiden vært å få plass til mekanismen uten å endre på verkets høyde – det skulle fortsatt passe i kassa med de originale festene.

 

Og her vi ved kjernen i mye av det Gerber lager – det skal ikke vises utenpå at den ekstra funksjonen er der. ”Moduler som bygger opp verket kan alle lage, den gleden jeg finner i mitt arbeide er å kunne legge til kompliserte mekanismer på den plassen som er til overs. Den ekstra datomekanismen til Rolex-verket er syltynn og ligger i den ledige åpningen mellom datoringen og skiva, men ikke slik at den kommer i konflikt med de delene av tiretten og andre komponenter som allerede er der.

 

”Dette er et arbeid hvor jeg ikke får igjen for mere enn en brøkdel av de timene jeg har brukt på det, men du verden så moro det var å få det til”. Og det den innstillingen som preger Gerbers arbeide; gleden over å mestre det umulige, det å kunne lage en miniatyr av noe som andre ikke hadde fått til i full størelse.

 

Rifller-gange

Inne på verkstedet sto et merkelig utseende bordur i klasskuppel, med kulelodd. ”Vet du hva dette er?” spurte Gerber. Og nok en gang måtte jeg melde pass. ”Har du hørt om Riefler-gange”? ”Ja, litt, er ikke det en kronometer-gange hvor spiralen ligger utenfor balansen for ikke å bli så følsom for fysisk kontakt.”? Gerber så på meg med nesten medlidende overbærenhet – og jeg skjønte at jeg har laaaangt igjen før jeg kan noe som helst – jeg som har lest (nesten) hele George Daniels’ bok Watchmaking. Gerber begynte på en forklaring, men jeg tror han ga opp. I stedet fortalte han at klokka hadde han laget for å se om det gikk an å få den til å gå nøyaktig, men det var ikke så lett. Å få den til å gå nøyaktig. Å lage den var visstnok ikke så vanskelig, Men her også måtte han lage alle delene selv – ut fra gamle beskrivelser i stedet for tegninger.

 

Miniatyrer

På veggen hang en rekke veggur, med pendel og lodd, på størrelse med fyrstikkesker fra Niddedals. Kopier i metall av verdens minste veggur, forklarte Gerber. De originale tre-urene med egenproduserte deler av tre hadde han sluttet med, det ble for kostbar produksjon, men et firma hadde bestilt en serie tilsvarende ur i metall.

 

Bordur

Det er ikke så mange som kan lage sin egen tourbillon. Gerber har laget flere! Med sine egne hender og på sitt eget verktøy. Den som er i åpent salg nå, er en bordmodell hvor stativ og kasse leveres i enten halvedelsten eller i tre, med glassbaklokk. Og klokka kan svinges i stativet, slik at kunden, ”kanskje en forretningsmann kontorist som trenger noe å trøste seg med mellom kjedelige telefonsamtaler, kan ha noe pent å se på”, som Gerber beskrev det.

 

Derfor en torubillonen ganske stor, og derfor er det hull i tallskiva slik at man kan se den fra begge sider. Svingetallet er redisert til 14.400 halvsving per time. Og verket, det er et kunstverk i finishering. Det er så pent at tallskiva egentlig blir baksiden, det er verksiden man vil bli sittende og se på.

 

Borduret finnes også i en like vakker, men noe rimeligere utførelse uten tourbillon, men med en meget avansert og (selvfølgelig) egenkonstruert svanehals mikroregulering.

 

Faberge-egg.

Leseren er sikkert kjent med Faberge-eggene. Opprinnelig laget for den russiske tsaren, men også gjenskapt idag som det ypperste av gammeldags, overdådig luksus, med diamanter, gull og emalje. I det siste Faberge-egg uret som det ble aget 12 stykker av, fikk Gerber i oppdrag å lage urverket og mekanismene.

 

Han tok utgagspunkt i bordursverket (det uten tourbillon), han endret viserverket til å dreie en skive for minutter, en for timer, en for tegnene dyrekretsen (ekliptikken) og en kule på stang for visning av månefasen.

 

Så langt så godt. Men i oppdraget lå også en passus om musikkverk. Reuge leverer de beste musikkverkene i verden, men opptrekks- og fjærmekanismen passet ikke i dette tilfellet. Gerber lagt like godt nye hjul, drev og mekanismer. I tillegg konstruerte han et meget sinnrikt opptrekssystem med en dobbeltnøkkel, som satt inn den ene veien trekker urverket, mens når det snues, trekker den musikkverket. Begge opptrekksmekaismene har en frikoblingsmekanisme, slik at man ikke kan ødelegge noe om man dreier feil vei.

 

Ny gange!

På bordet ved siden av Gerbers datamaskin oppdaget jeg plutselig et armbåndsur uten noe navn på skiva, med både stor og liten sekundviser. Som den klåfingrete og nysgjerrige person jeg er, tok jeg det opp og snudde det for å se om det hadde glassbaklokk og kanskje noe annet som kunne hjelpe til med å identifisere det. Jeg rakk å se litt, og Gerber kunne nok lese spørsmålet i øynene mine De ble plutselig store som tinntallerkner.

 

Men så puttet han klokka i lomma og sa at denne fikk jeg ikke lov til å ta bilde av, og å få en teknisk  forklaring – det kunne jeg bare glemme. Men så mye fortalte han, at dette var en prototype for å teste stabiliteten til en helt ny gange, ”eine ganz neue Hemmiug”! Men ettersom det ikke var meldt til patent ennå, ville han verken fortelle eller vise mere av det. Men om det jeg så stemte, så har vi noe å glede oss til når det en gang blir offentliggjort. Og, klokka, den gikk riktig, den ........!

 

Oppdragsarbeider

Da Fortis ville ha en prestisjemodell i sin kolleksjon, en selvtrekkende alarmkronograf, så var det Gerber som fikk i oppdrag å lage denne. Han ville ikke sette en alarmmodul på det i utgangspunktet tykke Valjoux 7750-verke, men tok utfordingen med å integrere vekkermekanismen, vekkertidsinstillingen, det ekstra fjærhuset, tonefjær og hammer og modifisere opptrekket til å trekke begge fjærhusene, innenfor den plassen som allerede fantes. Og han lyktes med det. Verket har vært i produksjon i flere år, i alle Fortis’ modellserier, og bevist sin funksjonalitet.

 

Paul Gerber fortalte også om andre, meget kjente merker hvor han har bidratt med betydelig ekspertise. Men ettersom dette er produsenter som ikke ønsker offentliggjort at de ikke har konstruert alt selv, så er det ikke mulig her å fortelle hvilke det er. Dessverre!

 

Lærling

Paul Gerber har alltid hatt lærling. Og det er et meget avansert pensum de skal gjennom i løpet av de fire årene de arbeider i hans verksted. Det eneste de ikke lærer, er å skifte batterier! Som et eksempel på hva de lærer, fortalte Gerber at de det andre året får utlevert et Unitas-verk å arbeide med. Men det er uten balanseklobe. De får en løs klobe som ikke passer hverken i høyde eller bredde. Den skal de tilpasse til verket (i alle plan) og sette inn balansen. Så kommer del to – en reguleringsmekanisme fra et IWC lommeursverk, som ikke passer det heller. Og det kommer i enkeltdeler. Dette skal lærlingen så modifisere til å passe til Unitas-verket og balansekloben, og regulere klokka.. De som vil, kan også endre verket til ¾-dels platine slik vi kjenner det fra eldre Glashütte lommeur. ”Det er enkelte av mine lærlinger som hade fått seg et veldig fint ur i løpet av den tiden de har vært her, men de har måttet arbeide hardt for å få det til”, fortelle Gerber, som legger til – med dårlig skjult stolthet – at en av hans tidligere elever er service-sjef hosTiffany’s.

 

Vi snakket om klokker til lenge etter at det hadde blitt mørkt, vi diskuterte fordelen  med hånddrevne fresemaksiner til enkelte arbeidsoppgaver, og vi så på deler og finishering av tannhjul. Gerber polerer alle tennene på hvert hjul han lager, manuelt. Et av hjulene i den mekanismen til Twin Retro er mindre enn 1 millimeter høyt, inklusiv tapper i hver ende, hjul og drev. Han fortalte at han hadde hatt problemer med å få hjulet til å bli liggende på plass i polermaskinen. ”Men jeg er ganske oppfinnsom”, sa han. ”Jeg fikk tak i en gammel diamantsag (så forsvant  han inn under arbeidsbenken og dro frem et monster av et apparat i støpejern – med motvekter i messing) – her kan jeg slipe tennene på dette lille hjulet ” Og så med et unnskyldende smil: ”Den kostet nesten ikke noe – og så er den litt fint å se på, også”!

 

Leverandør til Norge

Alt har en ende, så også besøket hos Paul Gerber, og utrustet med ny kniv til åpning av kassebaklokk og en polerduk med hans logo på, kjørte han meg tilbake til hotellet. ”Du kan da skjønne at du ikke skal behøve å ta bussen så sent – jeg kjører deg så gjerne”.

 

Besøkene hos enkelte andre produsenter dagen etterpå var ikke helt det samme, men jeg syntes min egen klokke, en (nesten) håndlaget Minerva, smilte litt lurt til meg der jeg svingte meg mellom åsene i Jura-fjellene. ”Minerva er en fin klokke, det er kanskje det siste, ærlige armbåndsuret”, hadde Gerber sagt kvelden før.

 

På Kastrup to dager senere, jeg skulle sjekke telefonsvaren på vei hjem fra Zürich, ringte det. ”God dag, det er Paul Gerber som ringer. Forstyrrer jeg? Jeg ville bare høre om resten av oppholdet i Sveits hadde vært vellykket. Ja, og så var det en ting jeg ikke var sikker på om jeg fikk lov til å fortelle, men nå kan du godt få vite det. Jeg har faktisk laget klokker for en nordmann, Juveler Langaard bestilte en gang en serie klokker fra meg.” ”Og så, herr Jørgensen, hvis det ikke for mye bry, kanskje du sender en kopi av bladet hvis du kommer til å skrive noe om jeg”.

 

Hadde alle mennesker hatt den samme kombinasjonen av genialitet, perfeksjonisme og beskjedenhet hadde verden vært et bedre sted for oss alle! Lieber Paul Gerber, Danke vielmals für einen sehr angemehmen Abend und alles dass Ich von Ihnen gelehrnt habe!

Klokka mi går 0.0069 prosent for fort –

Og det er på grensen av det jeg kan tolerere!

 

Litt om matematikk, litt om fysikk, ganske mye om misforståelser, de store talls lov – og ikke minst; misforståtte forventninger.

 

 

 

 Før i verden, da klokker ble drevet av fjærer og ikke av batterier, da regulatør var en hederstittel mer enn et fremmedord, og da Omega lagde sine egne verk – da var presisjon noe enhver urfabrikant arbeidet mot, fra Certinas sportsur til Pateks mesterverk.

 

Det var ønsket om bedret presisjon og større gangnøyaktighet som ledet frem til det elektriske, senere elektroniske og sist det kvartskontrollerte uret – en utvikling som nesten tok livet av pådriverne bak prosessen; den sveitsiske urindustrien. Snakk om å grave sin egen grav, frivillig og med begge hendene …………

 

Nok om det – med det mekaniske urets gjenfødelse mot slutten av 80-tallet, har presisjon blitt enda viktigere, for nå har publikum vent seg til å ha en klokke som går riktig – HELT riktig. Før var det bra om den var innenfor et minutt eller – nå får folk apoplektiske anfall om klokka går tre sekunder for sakte per døgn.

 

LITT MATEMATIKK

(disse utregningene er foretatt av Gerd-Rüdiger Lang, mannen bak Chronoswiss – men deres leksikalske verdi kan kontrolleres av alle som besitter en kalkulator – eller et stort ark papir og en lang blyant)

 

Hvis vi regner med døgnet består av 86.400 sekunder, og klokka går 10 sekunder feil – så representerer det et avvik på 0.022 prosent. Hvilken annen maskin klarer man å få til å operere -–kontinuerlig – med en presisjon på 99.988 prosent? Ingen, tror jeg!

 

En forutsetning til – med et svingetall på 28.800 halvsvingninger per time, har ankeret gått i inngrep med ganghjulet 691.200 ganger. På fire år er det mr enn en milliard impulser som har drevet løpeverket fremover. Og dette er drevet av en balansefjær tynnere enn et menneskes hårstrå, men som tåler en kraft på enn et halvt kilo.

 

Dette maskineriet er det vi forventer skal fungere prikkfritt og feilfritt, i en årrekke – uten en gang et minimum av vedlikehold og ettersyn. Og verst av alt – i de aller fleste tilfeller gjør den det, lenge etter at olja er tørr og tappene er slitt ned til det innerste av stålet.

 

HVA VAR ET KRONOMETER?

 

Et kronometer er egentlig en tidsmåler (kronos + meter), men i ur-verdenen er kronometer benevnelser på et urverk som har gjennomgått en forhåndsdefinert testperiode ved en uavhengig testinstitusjon – i dag under offisiell godkjenning og kontroll.

 

Det var ikke alltid slik – før i verden var det de astronomiske observatoriene som påtok seg kontrollen av nye presisjonsur, fordi de var bemannet med stjernekikkere med til dels god tid, og fordi observatoriene hadde presisjonspendelur av beste kvalitet og dermed en tidsreferanse man kunne stole på, før tidssignalene og radiourene skpe en effektiv slutt på diskusjonen om  hva klokka egentlig var.

 

I tillegg til dette ble det arrangert rene presisjonskonkurranser, hvor klokkeprodusentene sendte inn sine beste eksemplarer, nitidig regulert av fabikkens beste regulatør, og hvor man vant eller tapte.

 

Disse verkene kom verken i kasser eller ble solgt, men de hadde enorm betydning for fabrikken i den markedsføring. Selv om det nok var rimelig stor forskjell på et ordinært 17-steiners 30mm-verk fra Omega og spesialene som ble sendt til observatoriekonkurransene rundt om i verden, skapte det liksom en trygghet å vite at om ikke det var klokka mi som vant i fjor – så kom den i hvert fall fra den samme fabrikken.

 

Og det var nok noe i det; i en tid hvor yrkesstoltheten preget håndverket, og det å skape noe betydde mer enn bare penger og fortjeneste, smittet kvaliteten fra prestisjeobjektene over på salgsvaren og ”dusinmodellene”.

 

 

HVA ER ET KRONOMETER?

 

La oss oppklare de grovere misforståelsene først:

1 – Klokken din er IKKE et kronometer

2 – Det er helt sikkert at verket i klokken din HAR VÆRT et kronometer

3 – Det KAN VÆRE at verket i klokken din FORTSATT ER et kronometer

 

Betegnelsen kronometer betyr at verket – ikke klokken – har gjennomgått en fem dagers testperiode hvor den har holdt seg innenfor gitte grenseverdier i fem forskjellige posisjoner og tre forskjellige temperaturer.

 

Prøvene finner sted i enten Biel, Geneve eller Le Locle, og institusjonen tilhører organisasjonen COSC. (Det var kanskje derfor en ung, norsk entusiast utbrøt; ”Nå har jeg kjøpt meg en KÅSK”).

 

Hvem er det som sender verkene sine til konometerprøving?

 

Rolex leder stort med mer enn 600.000 verk per år. Omega sender inn noe mer enn 120.000 verk. Resten av fordeler seg med mindre antall fordelt på 16 andre. Bortsett fra Rolex’ manufakturverk).er de aller fleste verkene som prøves, ETA-verk.

 

Hvor er så de andre store? Patek Philippe, IWC, JLC osv? De mener, kanskje med rette, at deres egen produksjonskontroll og innregulering er et kvalitetsstempel like godt som den uavhengige prøvesinstitusjonen Bureaux Suisses du Controle Officiel de la Marche de Chronometre og at det er selvfølge at dere produkter er minst like gode som de ”offisielle” kvalitetsnormene, når det gjelder gangnøyaktighet.

PRAKTISK BETYDNING?

 

Har så COSC-sertifiseringen noen praktisk betydning? Både ja og nei. Husk at gangnøyaktigheten er en tilnærmet øyeblikksmåling. Strengt tatt sier sertifikatet ikke annet enn at urverket, den gangen det ble kontrollert, var innenfor gitte toleranserammer.

 

Senere er urverket sendt tilbake til fabrikkens montasjeavdelingen – det har (kanskje) ligget lagret en stund før det ble montert i kassen. Det ferdige uret er transportert til importøren og videre til butikken.

 

Det har helt sikkert ligget på lager en del tid både på fabrikken, hos importøren og i butikken. Det er tatt inn og ut av monteren for påsyn av flere kunder. Og når det til slutt har fått en eier, er noe av det første han gjør, enten å slå det mot dørkarmen eller miste det i gulvet. Det skal godt gjøres at den nitidige reguleringen som ligger bak verkets opprinnelige kronometersertifisering fortsatt er gyldig.

 

Er så COSC-stempelet eller teksten Officially Certified Chronometer bare skuebrød? Nei, langt derifra. Den beviser at klokken kan reguleres til en overlegen presisjon og at det er benyttet deler av beste kvalitet med tanke på gangnøyaktighet, og ikke minst ufølsomhet for temperatuer. Et verk som en gang har vært regulert til kronometerstandard, kan enkelt (ja,ja – nesten, da!) bringes tilbake til samme standard.

 

BESKRIVELSE AV STANDARD-TESTEN.

 

Det finne forskjellige tabeller for forskjellige typer armbåndsur – små armbåndsur, armbåndsur med eller uten komplikasjoner (som for eksempel kalender, kronongraf eller repetisjonsverk) og lommeur/store armbåndsur.

 

For ur av typen Rolex Datejust, som for de fleste er selve prototypen på et kronometer, gjelder følgende regler:

 

Uret testes i fem posisjoner og tre forskjellige temperaturer: romtemperatur i tillegg til 4 og 36 grader.

 

Makimumsgrensene når det gjelder daglig avvik er ikke mer enn +6/-4 sekunder,  gjennomsnittelig gangavvik kan ikke være størrre enn 2 sekunder per dag. Forskjellen mellom posisjonene skiva opp og krona til venstre +8/-6 sekunder, og største forskjell mellom to posisjoner kan ikke være mer enn 10 sekunder.

 

EKSEMPEL: Daglig avvik betyr at hvis klokken forter to sekunder per døgn, er det daglige avviket +2 sekunder. Ikke så komplisert, og det er dette som har størst betydning for daglig bruk av klokka.

 

Gjennomsnittlig daglig avvik får man ved å addere alle dagsavvikene og så dele på antall dager og dermed definere forskjellen i forhold til daglig avvik. Dette sier noe om hvilken presisjon klokka egentlig har.

 

EKSEMPEL: Om klokka går like mye for fort hver dag, går den egentlig rett – i hvert fall likt, den må bare justeres. Hvis den forter to sekunder et døgn, tre sekunder det neste og så fire sekunder det fjerde døgnet, er det gjennomsnittelige, daglige avviket +1 sekund.

 

Videre testes halting og prelling, samt amplityde. Haltingen skal ikke overstige 0.7 millisekunder og amplityden skal være minst 270 grader. Prelling må ikke forekomme.

 

HVILEN POSISJON ER DEN BESTE?

 

Eieren av et ur som skal går mest mulig riktig, trenger å kjenne TO verdier; hva er avviket under normal bruk for denne personen, og hvilken posisjon har en gange som best mulig kompenserer for dette?

 

Daglig avvik avhenger av brukerens arbeidssituasjon, en kontorarbeider som sitter ved PC-en store deler av dagen, holder klokke i helt andre posisjoner enn en bussjåfør som har hendene på rattet,

 

EKSEMPEL: Jeg har en klokke som i MIN daglige bruk - kontor og skrivebord (skiva opp) store deler av formiddagen,  to timer bilkjøring hver dag (krona til venstre , normal fritidsaktivitet (forskjellige posisjoner) resten av dagen,  går to til tre sekunder for fort.

 

Med litt erfaring (og måling) har jeg funnet ut av krona til høyre i åtte timer (normal stilling på nattbordet) senker verket med to sekunder i løpet av natten, slik at klokka går mindre enn et sekund feil neste morgen.

 

Derimot går klokken min alt for fort med skiva ned – så hadde jeg lagt den fra meg i den posisjonen om natten, hadde den vært fem til seks sekunder for fort neste morgen.

 

Det beste ”natt”-posisjonen er derfor den som kompenserer for daglig bruk. Hvilken er det? Ta med klokken til en urmaker og be om å få lest av gangavviket i de mest vanlige posisjonene og forsøk deg frem. Har den fortet litt i løpet av dagen – og det bør den ha gjort –  legg den i en posisjon som senker den like mye om natten. Med litt forskning og prøving kan du få det enkleste ETA-verk til å gå HELT nøyaktig – om det er hensikten.

 

(En annen sak, hvis det er presisjon fremfor alt som betyr noe for deg, bør du kanskje vurdere å kjøpe et kvartsur!)

 

REGULERING ER VANSKELIG

 

Det er to måter å regulere et urverk på, enten ved å manipulere balansefjæras aktive lengde, eller endre balansens treghet. Manipulering av balansefjæra gjøres ved hjelp av en såkalt rykker, hvor man kan forkorte eller forlenge balansefjæras aktive lengde, eller man kan endre balansens treghet ved hjelp av vekter eller skruer på selve balansens omkrets.

 

Det finnes flere patenter her, fra de tradisjonelle skruebalansene man finner i eldre urverk, til Rolex’ motvektskruer eller Patek Philippes dreibare vekter på oversikden av selve balansen.

 

Ettersom treghet og friksjon betyr mye (nesten alt) for hvordan de forskjellige posisjonene påvirker gangen, vil enhver regulering i forskjellige posisjoner alltid være et kompromiss, altså en middelverdi som gir det beste resultatet i flest mulig posisjoner.

 

VERKETS KVALITET BETYR MYE

 

Ettersom det ikke er mulig å endre balansefjæra individuelt i forhold til de forskjellige posisjoner, er det viktig at verkets er best mulig finisjert med tanke på minst mulig firksjon, slik at det ikke gir store utslag om balanseaksen henger på lagersteinene, eller hviler på den ene tappen mot steinhullet. Polering av overflater – og her snakker vi ikke om genferstriper på  verkets overflater, men om de delene vi ikke kan se betyr alt for gangkvaliteten.

 

Hvis dette er en gangkvalitet som skal kunne opprettholdes i perioden frem til neste overhaling (fire – fem år) må verket også være riktig smurt (riktig olje på rett sted, og ikke minst – riktig megde) og ha en stålkvalitet i slitasjedelene som ikke slites ned i løpet av kort tid.

 

Men som sagt før – det er andre kvaliteter forbundet med et mekanisk ur enn bare nøyaktighet – og en feilrate på mindre enn 0.002 prosent er egentlig ganske bra, ikke sant?